Forskning er ikke gjort i en håndvending. Feltarbeid, dataanalyser og skriving tar tid. Men denne gangen tok det over ti år, to doktorgrader og én baby å komme i mål.

Vi har nettopp publisert en ny artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Ecography. Artikkelen beskriver hvordan gress og gresslikende arter, som forventes å bli vanligere i et varmere klima, vil påvirke andre planter i vestnorske beitemarker. Dette er viktig kunnskap for å forstå effektene av klimaendringer på norsk natur, men veien fram til publisering av denne artikkelen har vært lang og kronglete.

God start

Det hele startet nokså tilforlatelig sommeren 2011. For å finne ut hvordan gressene påvirker andre planter, dro vi ut med saks og papirposer og klippet vekk gress og andre gressliknende planter fra utvalgte vestnorske beitemarker. Idéen var at dersom de andre plantene vokste bedre uten gress til stede, tydet det på at de ble holdt nede av konkurranse fra gresset, mens hvis de derimot vokste dårligere uten gress, tydet det på at de hadde fordel av sine gress-naboer. De utvalgte beitemarkene varierte i temperatur og nedbør, slik at vi kunne sammenligne responsen under ulike klimaforhold. Forventningen vår var at konkurranse mellom artene skulle være mest fremtredende der det var relativt varmt og vått. Under mer ekstreme kalde og tørre klima forventet vi at plantene kanskje tvert imot ville ha fordel av å stå tett sammen, slik at de ulike artene kanskje kunne beskytte hverandre mot frost, tørke, og vind. Denne forventningen baserte vi på «stressgradienthypotesen», og forskningen vår ville dermed bidra med en empirisk test av denne hypotesen.

Både gressklipping og registrering av de gjenværende plantene ble gjentatt årlig.

Sommeren 2014 ble alle dataene sammenstilt og analysert, og et første utkast til en vitenskapelig artikkel ble skrevet. Den skulle inngå i en doktorgradsavhandling samme høst. Dette er et relativt normalt tidsforløp for en økologisk studie. Doktorgraden kom vel i havn, men akkurat dette artikkelutkastet ble aldri ferdigstilt. Som siste manus i avhandlingen ble det nok litt stemoderlig behandlet, og stipendiaten gikk videre til ny jobb og nye arbeidsoppgaver. Men gresset fikk vårt ikke gro i fred – forsøket gikk nemlig i arv.

Livet skjer underveis

Neste doktorgradsstudent gikk på med friskt mot, gjorde mer feltarbeid, samlet inn enda mer data, og brukte mye tid på å skrive om og forbedre artikkelutkastet. Da det inngikk i doktorgrad nummer to i 2019, var det i klart forbedret tilstand. Likevel ble utkastet igjen lagt til side før det rakk å bli publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Den vitenskapelige kvaliteten var det ikke noe i veien med, og det var ikke mye arbeid som gjensto, men fremdeles havnet andre oppgaver foran i køen.

Tida gikk, og flytting, nye jobber og familie gjorde at artikkelutkastet havnet lenger og lenger ned i bunken. Men så, i 2023, med en førsteforfatter med en baby godt på vei, ble det plutselig hentet fram igjen og blåst støv av. Kanskje vi kunne komme i mål likevel? Intens jobbing fulgte, med en absolutt tidsfrist som nærmet seg raskt. Og like før et nytt, lite menneske kom til verden, ble manusutkastet ferdigstilt og sendt til tidsskriftet. Og denne gangen holdt det helt inn!

Verdt ventetiden?

Hva vi fant? De gjenværende plantene vokste bedre og det biologiske mangfoldet blant dem økte når gress ble fjernet, og særlig i beitemarker med varmere klima. Samtidig så vi at plantene i kalde og tørre strøk fikk tykkere og mer saktevoksende blader når gresset ble fjernet, noe som tyder på at gressnaboene hadde beskyttet dem mot de tøffe miljøforholdene i fjellet. Vår forskning støtter dermed stressgradientshypotesen. Funnene våre viser at vi må forvente økt konkurranse mellom gress og andre planter i et varmere klima. Det kan føre til mer gressdominerte beitemarker i fremtiden og færre blomster til glede for blant annet pollinerende insekter. Samtidig kan gressene faktisk kan ha en positiv effekt på andre planter i områder som blir tørrere.

Var det verdt ventetiden? Definitivt. Denne artikkelen er en brikke i det store puslespillet som gjør at vi kan forstå hvordan klimaendringene påvirker naturen rundt oss. Men neste gang klarer vi forhåpentligvis å komme i mål med forskningen uten en fødsel som fødselshjelp.